Hoi An

er en perle, på UNESCOs verdensarvliste, men derfor en turistfelle. Her er likt fordelt mellom storneser og vietnese turister, og det oppleves som hvilken som helst felle. Sitter du i fella så sitter du. Kanskje ikke likevel? Her er sjarmen vitenameserne har. Det er lett å være her. Vennlige mennesker uten stress. Wenche var hos skredderen. I morgen får vi resultatet. Etter skredderen gikk vi til mathallen. Der var ingen storneser. Benket oss med de lokale og jeg lot kokka bestemme hva jeg skulle få. Resultatet var en kulinarisk reise. I går spiste vi i et hull som ledet inn til en privat gårdsplass hvor de hadde satt opp et restaurant-skilt. Wenche ble litt skeptisk da hun så inn på kjøkkenet, men det fryktede resultat uteble. Traff på en fransk fotograf som har slått seg ned her og som solgte fantastiske fotos herfra, fra India og fra Cuba. Jeg kjente litt på det. Vi må utsette reisen til Vung Tau et døgn for å få med skredderiene.