Siste dag. Har prøvd å handle litt silke, men tror ikke jeg fikk det til. Kan gjøre et nytt forsøk i ettermiddag. Så er turen over. Reiser hjem i morgen tidlig.
Har vært stille på bloggen et par dager. Ikke fordi det ikke skjer noe. Turen har vært en opplevelse - en reise i Kina hvor man måtte stole på egne krefter. Ingen guide til å ordne opp for oss. Og det går forbausende lett. I Kunming har jeg min egen kneipe. Ingen meny, lave krakker og et stort bilde av Mao på veggen. God mat. Vandre i byen og oppleve hvordan livet leves i handlegater og i bakgater. Alltid smil. Følelse av full trygghet. Glemmer jeg i gjen noe - briller, bok o.l., så kommer de enten løpende eller tar vare på det til jeg kommer tilbake. Jeg får ro i sinnet av å være her og blir ikke så opptatt av å skrive til dere - hvem det nå er som gidder å lese.
tirsdag 15. juni 2010
fredag 11. juni 2010
Fredag 11
Hviledag. Frokost, spasertur, stor massasje. Så et forsøk på å få reparert birkenstock'en min. Sålen var løsnet. Et lite lærtaskeverksted/utsalg ordnet det. Litt forvirring, men så står det plutselig en kineser der som kan litt engelsk. Ble forklart at det ville ta en halv time. Limet måtte jo tørke. Pekte på restauranten på andre side av gata. Lunch. Veskemakeren nektet å ta betaling.
onsdag 9. juni 2010
Torsdag 10.
Et kne brakk og to lår sprakk. Mer er det vel ikke å si om fjellturen. Vi begynte på ca. 2.500m og gikk oppover, forbi gårder og landsbyer. Det er bratte skogvokste fjell her, og vi gikk oppover langs fjellsiden. Med guide og med egen kokk! Fint skal det være. Enkelte steder var det stupbratt og stien var ikke mer enn noen desimeter brei! Hadde det ikke vært fordi at fjellet er skogkledd ville det vært for farlig å gå der. På en kolle holdt vi lunch. Temperaturen var fin – mellom 20 og 25 plussgrader. Turen fortsatte. Vi rundet hjørnet på fjellet og kom ut over Yangtze-elva. Elva har her gravd verdens dypeste elvedal eller canyon. På det dypeste opp mot 3000 meter har jeg lest. Vi kom over en flate, noen jorder og inn til en gård. Her ble vi invitert inn i gårdens atrium, fikk se hvordan de hadde det og smake på gårdens frukter.
Fra denne gården skulle vi gå rett ned til gården hvor vi skulle overnatte i noen gjeterhytter. Vi så rett ned på takene 500 hundre høydemeter unna. Nedturen var stupbratt på en sti som gikk i sikksakk gjennom den skog som underlig nok fant feste i fjellskråningen. Knærne mine klarte ikke trykket, og begynte å bli vonde. Svært vonde etter hvert. Men det var ingen annen mulighet enn å gå ned. Det var for bratt og for kronglet til og med for stedets små hester som skal være gode til å gå i fjellet. Det var tungt å komme seg ned.
Vel nede og på en kvass kam fikk vi hilse på familien som hadde natteleiet. Nette mennesker tilhørende minoriteten Wu. Middag ble laget og brakt opp til oss. Ikke noe å si på bevertningen. Vi så hvor tørt det var. Det er tørke i Yunnan. Ikke i mans minne kan man huske at det har vært så tørt. Vi skulle spist i en løvsal, men det var ikke kommet løv på trærne. Vi så døde trær. Bonden hadde mistet en avling, og det så dårlig ut for den neste. Jeg var så trøtt at jeg sov til morgnings på det åpne leiet.
Neste dag var det ingen kraft i det venstre kne og det var ikke mulig for meg å gå nedover. Likevel; det var eneste mulighet. Det var ikke veg opp til gården, kun den bratte stien de siste 500 høydemetrene ned til veien som går langs elva. Det gikk svært langsomt og det gjorde vondt. Så det var slutten på den fjellturen. Siden vi skulle ha 3 dagers tur, dro guiden oss på alternativt opplegg. Vi reiste til Nguluku. Det er flatt land rundt landsbyen, hvor vi tok i i et gjestehus med samme navn. Hadde en fin spasertur i og rundt landsbyen. Kneet fungerer greit når det ikke går bratt nedover. Gjestehuset var en opplevelse i seg sjøl. Vi bor i en naxi-familie. Rolig, rent, hyggelig, og god mat. Neste dag la vi ut på en 4 og en halv times tur over beitemark og mellom åkre hvor bøndene arbeidet. Ofte måtte vi spørre om veien til landsbyen vi skulle besøke. De forsto ikke hvorfor vi ikke tok bussen, eller bare gikk på veien. Turen var fin. Kneet holdt. GT på et hotell før vi kjørte tilbake. Etter nok en hyggelig kveld i Nguluku er jeg tilbake på et hotell i Lijiang. Alt vel.
Fra denne gården skulle vi gå rett ned til gården hvor vi skulle overnatte i noen gjeterhytter. Vi så rett ned på takene 500 hundre høydemeter unna. Nedturen var stupbratt på en sti som gikk i sikksakk gjennom den skog som underlig nok fant feste i fjellskråningen. Knærne mine klarte ikke trykket, og begynte å bli vonde. Svært vonde etter hvert. Men det var ingen annen mulighet enn å gå ned. Det var for bratt og for kronglet til og med for stedets små hester som skal være gode til å gå i fjellet. Det var tungt å komme seg ned.
Vel nede og på en kvass kam fikk vi hilse på familien som hadde natteleiet. Nette mennesker tilhørende minoriteten Wu. Middag ble laget og brakt opp til oss. Ikke noe å si på bevertningen. Vi så hvor tørt det var. Det er tørke i Yunnan. Ikke i mans minne kan man huske at det har vært så tørt. Vi skulle spist i en løvsal, men det var ikke kommet løv på trærne. Vi så døde trær. Bonden hadde mistet en avling, og det så dårlig ut for den neste. Jeg var så trøtt at jeg sov til morgnings på det åpne leiet.
Neste dag var det ingen kraft i det venstre kne og det var ikke mulig for meg å gå nedover. Likevel; det var eneste mulighet. Det var ikke veg opp til gården, kun den bratte stien de siste 500 høydemetrene ned til veien som går langs elva. Det gikk svært langsomt og det gjorde vondt. Så det var slutten på den fjellturen. Siden vi skulle ha 3 dagers tur, dro guiden oss på alternativt opplegg. Vi reiste til Nguluku. Det er flatt land rundt landsbyen, hvor vi tok i i et gjestehus med samme navn. Hadde en fin spasertur i og rundt landsbyen. Kneet fungerer greit når det ikke går bratt nedover. Gjestehuset var en opplevelse i seg sjøl. Vi bor i en naxi-familie. Rolig, rent, hyggelig, og god mat. Neste dag la vi ut på en 4 og en halv times tur over beitemark og mellom åkre hvor bøndene arbeidet. Ofte måtte vi spørre om veien til landsbyen vi skulle besøke. De forsto ikke hvorfor vi ikke tok bussen, eller bare gikk på veien. Turen var fin. Kneet holdt. GT på et hotell før vi kjørte tilbake. Etter nok en hyggelig kveld i Nguluku er jeg tilbake på et hotell i Lijiang. Alt vel.
søndag 6. juni 2010
Søndag
I går tok vi taxi fra flyplassen og inn til Li Chiang. Sjåføren forlangte 80 for de 2 og en halv mil inn til byen. Jeg prutet ikke. A.T. viste han hotellnavnet skrevet med kinesiske tegn. Han nikket og vi kjørte av gårde. Etter et stykke ber han oss ringe til hotellet. Han vet ikke hvor det er. A.T. Hadde ikke noe nr. til hotellet. Det er det eneste på listen hvor telefonnr. Ikke var gitt. Så begynte sjåføren å ringe. Etter en del fram og tilbake nikket han fornøyd til oss. Vi visste vi skulle bo i gamlebyen, og der kommer ikke biler inn. Byen er eldre enn bilen og gatene er bygd for håndkjerrer. Sjåfører stopper på et uforståelig sted. På fortauet står to fra hotellet og tar i mot oss, tar bagasjen og viser oss vei inn i labyrinten fram til hotellet.
Lijiang Sanhe hotell er et hull i veggen. Vi bor i bakgården til bakgården, på en svalgang i 2 etg. med hengelås på døra. Og dere skulle bare sett badet. Synd jeg ikke får til å laste opp bilde til dere.
A.T. tok en T.O. etter en K.O. Dvs. helt K.O. var det ikke. Hun klarte å gå. Jeg spiste franske lammekoteletter på "kafè petit paris".
Søndag erhviledag. Mat og massasje, mat. Mandag drar vi til fjells for 3-4døgn .... Byen ligger på over 2000m. Vi skal over fjellet og ned til Yangse.
Lijiang Sanhe hotell er et hull i veggen. Vi bor i bakgården til bakgården, på en svalgang i 2 etg. med hengelås på døra. Og dere skulle bare sett badet. Synd jeg ikke får til å laste opp bilde til dere.
A.T. tok en T.O. etter en K.O. Dvs. helt K.O. var det ikke. Hun klarte å gå. Jeg spiste franske lammekoteletter på "kafè petit paris".
Søndag erhviledag. Mat og massasje, mat. Mandag drar vi til fjells for 3-4døgn .... Byen ligger på over 2000m. Vi skal over fjellet og ned til Yangse.
lørdag 5. juni 2010
Fredag 4. og lørdag
Fredagen i Kunming ble en rolig dag. Fin kjølig temp på 18. Litt tendens til regn, uten at jeg trengte paraply. Siden A.T. hadde tatt med sin ble det jo ikke regn. Var langs det gamle marked, og i de nye shoppinggatene. Kjøpte flybilletter på kinesisk. Gikk uten problem.
Til middags gikk vi fra hotellet til strøket fra i går. Skulle spise på min gamle kneipe der, tenke jeg. Ikke «Den blå høne» en gang til.
Meningen var vel å gå litt, og deretter ta en taxi, men vi endte med å gå hele strekket. Er nok en del km, over avstanden for minstesatsen til taxi i hvert fall. Mente vi var ute i god tid og satt oss på et av instedene der, delte en vin og leste. Da jeg var ferdig med kapittelet hvor Albert treffer Laurids igjen på Samoa, gikk vi for å spise, bare for å oppdage at vi var blitt for sene. Kneipene stengte kl. 9! I motsetning til kneipene i Jinhong som ikke åpnet før 10. Nytt sted nye skikker. Vi gikk på eieren av kneipa i det de stengte. Han var «very sorry» for at vi var for sene. Så var det å ta det vi kunne få, på en kneipe som vel var et ungdomssted. Trivelig lyst lokale, og rent toalett. (I hvert fall på herresiden. A.T. Får snakke for seg.) Hva mer kan man ønske? A.T. Prøvde å tipse piken, men hun avslo. A.T. la da tieren under askebegeret. Piken kom bort, tok seddelen og ga den bestemt tilbake. Vi gjør så godt vi kan for å korrumpere den vanlige kineser, men får det ikke alltid til.
Så over plassen til siste stoppested fra i går. Der ble vi tatt imot som stamgjester. Det var ikke engang nødvendig å bestille GT og whisky. Kom av seg sjøl.
I dag har vi reist til Li Jiang, det egentlige Shangri La. Her regnet det! Håper det gir seg.
Til middags gikk vi fra hotellet til strøket fra i går. Skulle spise på min gamle kneipe der, tenke jeg. Ikke «Den blå høne» en gang til.
Meningen var vel å gå litt, og deretter ta en taxi, men vi endte med å gå hele strekket. Er nok en del km, over avstanden for minstesatsen til taxi i hvert fall. Mente vi var ute i god tid og satt oss på et av instedene der, delte en vin og leste. Da jeg var ferdig med kapittelet hvor Albert treffer Laurids igjen på Samoa, gikk vi for å spise, bare for å oppdage at vi var blitt for sene. Kneipene stengte kl. 9! I motsetning til kneipene i Jinhong som ikke åpnet før 10. Nytt sted nye skikker. Vi gikk på eieren av kneipa i det de stengte. Han var «very sorry» for at vi var for sene. Så var det å ta det vi kunne få, på en kneipe som vel var et ungdomssted. Trivelig lyst lokale, og rent toalett. (I hvert fall på herresiden. A.T. Får snakke for seg.) Hva mer kan man ønske? A.T. Prøvde å tipse piken, men hun avslo. A.T. la da tieren under askebegeret. Piken kom bort, tok seddelen og ga den bestemt tilbake. Vi gjør så godt vi kan for å korrumpere den vanlige kineser, men får det ikke alltid til.
Så over plassen til siste stoppested fra i går. Der ble vi tatt imot som stamgjester. Det var ikke engang nødvendig å bestille GT og whisky. Kom av seg sjøl.
I dag har vi reist til Li Jiang, det egentlige Shangri La. Her regnet det! Håper det gir seg.
fredag 4. juni 2010
Torsdag 3.
Banna var laid back. Byen ligger ved Mekong. Bro går over elven. Lyssatt i grelle farger om kveld/natt. Meningen er å forskjønne. På andre siden lå et futuristisk romskip av et hotell fra 70 tallet (tipper jeg). Ved siden av bygdes den nye tid. Kvasi thai-bygg på 15 etg med gullkroner og kupler på toppen. Hva er hesligst? Svaret er gitt.
Også på hi side er den nye tid. En kvadratkilometer med land er lagt ut som Aker brygge. Penger, penger, penger. Med den kinesiske gjestfriheten er der. Og ærligheten. Etter å ha betalt for et par øl kom piken beklagende tilbake. Hun hadde tatt for mye. På stranden kjørte man bilene ut i elva for å vaske den nye lykkes vidundere ved siden av de som badet. Elven fløt hurtigere enn hva jeg trodde, og svømmerne fløt med i god fart. Husker dere Mao som satt verdensrekord i svømming ned Yangse? Det kunne flere gjort i går.
Gatene sydet av liv når sola gikk ned og varmen ga seg. Som ellers i syden. Men stemningen er roligere. Aggresjon senser jeg ikke. Bare vennlighet og nysgjerrighet. De som kan et ord på engelsk snakker til oss. De som ikke kan noe snakker til oss. Jeg svarer tilbake. Gikk opp street'en og rundt (Breia-)vatnet. Folk satt i parken i det varme mørket. Par flørtet, barn lekte, voksne satt på benker og bord og spilte kort, majong, what ever. Et par benker sto på fortauet med massører klare.
Nede ved elva var et grønnsaksmarked eller noe, som om kvelden ble til kinesisk gatekjøkken. Med take-away, eller spis på stedet. Vi gjorde det siste. Bak oss satt et amerikansk ungt par hvor hun snakket kinesisk. Alene var vi ikke. Så var det å peke. Maten lå klar. For grønnsaker sveipet vi bare hånden over disken og endte opp med en passe porsjon. Vin kjøpte jeg i hjørntet av markedet. Her passet far og mor på disken (om det skulle komme noen kunder) og på to-åringen. Sjeldent har jeg sett en far som så elskelig med sitt barn. Tre flasker vin hadde han. Han ville ikke jeg skulle ta den jeg pekte på. For dyr. De andre var billigere. Jeg insisterte likevel på det merket jeg kjente. Den dyre til 50 kr. Maten var god. Men ikke alltid treffer det.
Kunming legger 45 min med fly fra Banna, men mot nord og en 1500 meter høyere (eller mer?). Fra Bannas 30++ landet vi til 15. Det var en befrielse for meg.
Jeg fant tilbake til kvartalet mitt for 2 år siden. Var problem å forklare drosjesjåførene hvor det var. Ble kastet ut av 3 for 4 mann var villig til å prøve. Fant lett fram og alt var som før – bortsett fra mitt minne. Fant ikke restauranten fra da igjen. Gata var blitt for kort. Hadde ikke spist siden frokost kl.9 og 10 timer etterpå var matsuget merkbart. Så vi tok bord der vi var. Fullt av glade lokale gjester. Det er jo et godt tegn? Tatt godt imot og gitt det beste bordet ved vinduet. Og meny på kinesisk .... Så da var det bare å se seg rundt å peke på noen som så ut de hadde fått en god rett. Den kom fort på bordet. Hot pot: Bordet har et hull i midten hvor det er en gassbrenner. På den settes gryten med det gode i. Vann med en tørr blå høne. Hode og føtter. Bein og skinn. Sulten tvang meg til å spise. Oppdaget at alle var kledd i blått. Vertinnen, gjestene - hvor noen var unge og hippe. Kokken hadde blått forkle. Bare Lilly var gulkledd. 11 år og flink i engelsk og stolt som en hanekylling fordi hun var den eneste som kunne snakke med oss. Hun strålte. Den jævlige maten forsvant i hennes stolte og lykkelige smil.
Etterpå dram i en hip bule jeg kjenner fra før. Godt å være kjent i Kunming! Etterligning av 70-talls-musikk fra Dylan, Cash, Coen og Simon. Men fredelig, fredelig.
På veg tilbake mot hotellet åpnet det seg en sprekk av at smug. Der var det lys og menneskelig aktivitet. Måtte undersøkes. I et sidesmau som var så trangt at man kunne ta i begge sider fikk Anne T litt påfyll fra grill. Det er bare å peke.
Også på hi side er den nye tid. En kvadratkilometer med land er lagt ut som Aker brygge. Penger, penger, penger. Med den kinesiske gjestfriheten er der. Og ærligheten. Etter å ha betalt for et par øl kom piken beklagende tilbake. Hun hadde tatt for mye. På stranden kjørte man bilene ut i elva for å vaske den nye lykkes vidundere ved siden av de som badet. Elven fløt hurtigere enn hva jeg trodde, og svømmerne fløt med i god fart. Husker dere Mao som satt verdensrekord i svømming ned Yangse? Det kunne flere gjort i går.
Gatene sydet av liv når sola gikk ned og varmen ga seg. Som ellers i syden. Men stemningen er roligere. Aggresjon senser jeg ikke. Bare vennlighet og nysgjerrighet. De som kan et ord på engelsk snakker til oss. De som ikke kan noe snakker til oss. Jeg svarer tilbake. Gikk opp street'en og rundt (Breia-)vatnet. Folk satt i parken i det varme mørket. Par flørtet, barn lekte, voksne satt på benker og bord og spilte kort, majong, what ever. Et par benker sto på fortauet med massører klare.
Nede ved elva var et grønnsaksmarked eller noe, som om kvelden ble til kinesisk gatekjøkken. Med take-away, eller spis på stedet. Vi gjorde det siste. Bak oss satt et amerikansk ungt par hvor hun snakket kinesisk. Alene var vi ikke. Så var det å peke. Maten lå klar. For grønnsaker sveipet vi bare hånden over disken og endte opp med en passe porsjon. Vin kjøpte jeg i hjørntet av markedet. Her passet far og mor på disken (om det skulle komme noen kunder) og på to-åringen. Sjeldent har jeg sett en far som så elskelig med sitt barn. Tre flasker vin hadde han. Han ville ikke jeg skulle ta den jeg pekte på. For dyr. De andre var billigere. Jeg insisterte likevel på det merket jeg kjente. Den dyre til 50 kr. Maten var god. Men ikke alltid treffer det.
Kunming legger 45 min med fly fra Banna, men mot nord og en 1500 meter høyere (eller mer?). Fra Bannas 30++ landet vi til 15. Det var en befrielse for meg.
Jeg fant tilbake til kvartalet mitt for 2 år siden. Var problem å forklare drosjesjåførene hvor det var. Ble kastet ut av 3 for 4 mann var villig til å prøve. Fant lett fram og alt var som før – bortsett fra mitt minne. Fant ikke restauranten fra da igjen. Gata var blitt for kort. Hadde ikke spist siden frokost kl.9 og 10 timer etterpå var matsuget merkbart. Så vi tok bord der vi var. Fullt av glade lokale gjester. Det er jo et godt tegn? Tatt godt imot og gitt det beste bordet ved vinduet. Og meny på kinesisk .... Så da var det bare å se seg rundt å peke på noen som så ut de hadde fått en god rett. Den kom fort på bordet. Hot pot: Bordet har et hull i midten hvor det er en gassbrenner. På den settes gryten med det gode i. Vann med en tørr blå høne. Hode og føtter. Bein og skinn. Sulten tvang meg til å spise. Oppdaget at alle var kledd i blått. Vertinnen, gjestene - hvor noen var unge og hippe. Kokken hadde blått forkle. Bare Lilly var gulkledd. 11 år og flink i engelsk og stolt som en hanekylling fordi hun var den eneste som kunne snakke med oss. Hun strålte. Den jævlige maten forsvant i hennes stolte og lykkelige smil.
Etterpå dram i en hip bule jeg kjenner fra før. Godt å være kjent i Kunming! Etterligning av 70-talls-musikk fra Dylan, Cash, Coen og Simon. Men fredelig, fredelig.
På veg tilbake mot hotellet åpnet det seg en sprekk av at smug. Der var det lys og menneskelig aktivitet. Måtte undersøkes. I et sidesmau som var så trangt at man kunne ta i begge sider fikk Anne T litt påfyll fra grill. Det er bare å peke.
torsdag 3. juni 2010
Fatwa
FOR URGENT ATTENTION
WORLD MUSLIM ZIONIST ORGANIZATION File No. GHU-4879
To: Bent Endresen
A fatwa has been issued against you by the World Muslim Zionist Organization in Dhaka.
It has been evidenced by the documentation provided to us by reliable sources in the Coalition Against Palestinian War Crimes, based in London.
It proves beyond a shadow of a doubt that you are one of the world`s top Izrail haters. You have an extensive history of collaboration with the jihadist Palestinian war criminals in Gaza and with the Fatah gangsters in Ramallah in the commitment of the crime of collective punishment against innocent Izrailite civilians, as detailed in the Goldstone Report.
It calls on all police bodies, law associations, human rights NGOs and governments to have you incarcerated as a violator of international humanitarian law and a traitor to the Norwegian people.
Other procedures are stipulated, including the application of the Sharia laws to treacherous individuals like you who violate the teachings of the Holy Quràn regarding the Izrailite waqf entitlement, as the People of the Book, to the Holy Land of Izrail.
As an affiliated NGO with the International Criminal Court in the Hague, we will do our part to bring you, a kaffir, to justice.
A copy of this letter has been handed to Interpol so that you can be inscribed on the international no-fly lists and deposited with the International Council of Imams in Djakarta.
We have also requested that the Norwegian Interior Ministry confiscate your passport and garnishee your investment assets as an interim measure, pending a trial for aiding denominated terrorist entities in violation of EU and Norwegian laws.
O Allah! let your glorious Majesty reign upon the entire world with the arrogant kaffirs burning in Hell as promised to us by your Messenger of Wonder, Muhammad, peace be upon Him.
Sealed By:
Sheikh Abdul Haidar Khan
Chief Justice
WMZO Sharia Court
Dhaka, Bangladesh
WORLD MUSLIM ZIONIST ORGANIZATION File No. GHU-4879
To: Bent Endresen
A fatwa has been issued against you by the World Muslim Zionist Organization in Dhaka.
It has been evidenced by the documentation provided to us by reliable sources in the Coalition Against Palestinian War Crimes, based in London.
It proves beyond a shadow of a doubt that you are one of the world`s top Izrail haters. You have an extensive history of collaboration with the jihadist Palestinian war criminals in Gaza and with the Fatah gangsters in Ramallah in the commitment of the crime of collective punishment against innocent Izrailite civilians, as detailed in the Goldstone Report.
It calls on all police bodies, law associations, human rights NGOs and governments to have you incarcerated as a violator of international humanitarian law and a traitor to the Norwegian people.
Other procedures are stipulated, including the application of the Sharia laws to treacherous individuals like you who violate the teachings of the Holy Quràn regarding the Izrailite waqf entitlement, as the People of the Book, to the Holy Land of Izrail.
As an affiliated NGO with the International Criminal Court in the Hague, we will do our part to bring you, a kaffir, to justice.
A copy of this letter has been handed to Interpol so that you can be inscribed on the international no-fly lists and deposited with the International Council of Imams in Djakarta.
We have also requested that the Norwegian Interior Ministry confiscate your passport and garnishee your investment assets as an interim measure, pending a trial for aiding denominated terrorist entities in violation of EU and Norwegian laws.
O Allah! let your glorious Majesty reign upon the entire world with the arrogant kaffirs burning in Hell as promised to us by your Messenger of Wonder, Muhammad, peace be upon Him.
Sealed By:
Sheikh Abdul Haidar Khan
Chief Justice
WMZO Sharia Court
Dhaka, Bangladesh
onsdag 2. juni 2010
Onsdag 2
Har reist til den byen dere kan prøve å uttale. Ligger vakkert til ved Mekong. Fin kjøretur fra Simao. Bare nedoverbakke, og det merkes. Varmere og fuktigere. Men avslappet rolig stemning. Og god mat. Nå har vi fått teken på å bestille på gata. Får god mat for en slik og ingenting. Det er ikke fare for at vi skal sulte.
På turen hit ned var vi innom et par naturreservater for skog og dyr. I det ene, det store, er det ville elefanter og tigre. I det andre var tigeren i bur – et så lite at den neppe kunne bevege seg. Kineserne har nok et mindre humant forhold til dyr enn hjemme. På den annen side er den mellommenneskelige atmosfære og hjelpsomhet noe vi ikke lenger har hjemme. Og Jinghông er nok mer et turistmål for Anne T sitt opplegg enn Simao. Forvirret over navnene? Sånn er det bare. Hvorfor ha ett navn på byen når du kan ha to?
På turen hit ned var vi innom et par naturreservater for skog og dyr. I det ene, det store, er det ville elefanter og tigre. I det andre var tigeren i bur – et så lite at den neppe kunne bevege seg. Kineserne har nok et mindre humant forhold til dyr enn hjemme. På den annen side er den mellommenneskelige atmosfære og hjelpsomhet noe vi ikke lenger har hjemme. Og Jinghông er nok mer et turistmål for Anne T sitt opplegg enn Simao. Forvirret over navnene? Sånn er det bare. Hvorfor ha ett navn på byen når du kan ha to?
tirsdag 1. juni 2010
Tirsdag 1. juni
Lang dag tirsdag: Om natta røk mob.en. Den begynte å pipe for så bare å konke helt ut. Tastene funket ikke og det eneste jeg fikk til var 3 mislykkede forsøk på å starte – noe som gjør at den låser seg og kan bare låses opp med PUK (hvem er det?) Fra morgenen av var vi en tur rundt byen. Vi har sett te-åser hvor den berømte teen (hørt om den?) Puh'er vokser. Og det er her te skal stamme fra. Vi var òg i en landsby hvor en av de mange minoritetene bor. Rolig tur.
Deretter et opplevelsesrikt måltid i en garasjeliknende kafe i byen. Du peker på grønnsaker og kjøttet du vil ha, så lages det. Godt, passe sterkt, og så fersk mat.
Prøvde å kjøpe ny mob. Det gikk greit, men da ekspeditøren satte sim-kortet inn, var det samme visa på ny. PUK! Og den hadde jeg ikke. Tilbake til start.
Byen er rolig og avslappet med kilometervis med moderne butikker. Vi vandret gater opp og ned og vi var dagens attraksjon. Ikke andre storneser her. Vi var de eneste. Men herregud så åpne og vennlige folk er. Inn i bakgatene for å få litt drikke. Og det ble nesten en fest.
Senere: Middag på samme vis. Taxi til sentrum (si det på kinesisk). Anne T inn på kjøkkenet, pekte på grønnsaker og kjøtt. Hver vår øl til. Det hele til et øredøvende bråk av insekter i trærne (nei, ikke sirisser, mye mer). Anne T spanderte; 50 kr for oss begge. I morgen med bil til Xishuangbanna (øv litt på det).
Deretter et opplevelsesrikt måltid i en garasjeliknende kafe i byen. Du peker på grønnsaker og kjøttet du vil ha, så lages det. Godt, passe sterkt, og så fersk mat.
Prøvde å kjøpe ny mob. Det gikk greit, men da ekspeditøren satte sim-kortet inn, var det samme visa på ny. PUK! Og den hadde jeg ikke. Tilbake til start.
Byen er rolig og avslappet med kilometervis med moderne butikker. Vi vandret gater opp og ned og vi var dagens attraksjon. Ikke andre storneser her. Vi var de eneste. Men herregud så åpne og vennlige folk er. Inn i bakgatene for å få litt drikke. Og det ble nesten en fest.
Senere: Middag på samme vis. Taxi til sentrum (si det på kinesisk). Anne T inn på kjøkkenet, pekte på grønnsaker og kjøtt. Hver vår øl til. Det hele til et øredøvende bråk av insekter i trærne (nei, ikke sirisser, mye mer). Anne T spanderte; 50 kr for oss begge. I morgen med bil til Xishuangbanna (øv litt på det).
Abonner på:
Innlegg (Atom)