Torsdag 3.

Banna var laid back. Byen ligger ved Mekong. Bro går over elven. Lyssatt i grelle farger om kveld/natt. Meningen er å forskjønne. På andre siden lå et futuristisk romskip av et hotell fra 70 tallet (tipper jeg). Ved siden av bygdes den nye tid. Kvasi thai-bygg på 15 etg med gullkroner og kupler på toppen. Hva er hesligst? Svaret er gitt.
Også på hi side er den nye tid. En kvadratkilometer med land er lagt ut som Aker brygge. Penger, penger, penger. Med den kinesiske gjestfriheten er der. Og ærligheten. Etter å ha betalt for et par øl kom piken beklagende tilbake. Hun hadde tatt for mye. På stranden kjørte man bilene ut i elva for å vaske den nye lykkes vidundere ved siden av de som badet. Elven fløt hurtigere enn hva jeg trodde, og svømmerne fløt med i god fart. Husker dere Mao som satt verdensrekord i svømming ned Yangse? Det kunne flere gjort i går.
Gatene sydet av liv når sola gikk ned og varmen ga seg. Som ellers i syden. Men stemningen er roligere. Aggresjon senser jeg ikke. Bare vennlighet og nysgjerrighet. De som kan et ord på engelsk snakker til oss. De som ikke kan noe snakker til oss. Jeg svarer tilbake. Gikk opp street'en og rundt (Breia-)vatnet. Folk satt i parken i det varme mørket. Par flørtet, barn lekte, voksne satt på benker og bord og spilte kort, majong, what ever. Et par benker sto på fortauet med massører klare.
Nede ved elva var et grønnsaksmarked eller noe, som om kvelden ble til kinesisk gatekjøkken. Med take-away, eller spis på stedet. Vi gjorde det siste. Bak oss satt et amerikansk ungt par hvor hun snakket kinesisk. Alene var vi ikke. Så var det å peke. Maten lå klar. For grønnsaker sveipet vi bare hånden over disken og endte opp med en passe porsjon. Vin kjøpte jeg i hjørntet av markedet. Her passet far og mor på disken (om det skulle komme noen kunder) og på to-åringen. Sjeldent har jeg sett en far som så elskelig med sitt barn. Tre flasker vin hadde han. Han ville ikke jeg skulle ta den jeg pekte på. For dyr. De andre var billigere. Jeg insisterte likevel på det merket jeg kjente. Den dyre til 50 kr. Maten var god. Men ikke alltid treffer det.
Kunming legger 45 min med fly fra Banna, men mot nord og en 1500 meter høyere (eller mer?). Fra Bannas 30++ landet vi til 15. Det var en befrielse for meg.
Jeg fant tilbake til kvartalet mitt for 2 år siden. Var problem å forklare drosjesjåførene hvor det var. Ble kastet ut av 3 for 4 mann var villig til å prøve. Fant lett fram og alt var som før – bortsett fra mitt minne. Fant ikke restauranten fra da igjen. Gata var blitt for kort. Hadde ikke spist siden frokost kl.9 og 10 timer etterpå var matsuget merkbart. Så vi tok bord der vi var. Fullt av glade lokale gjester. Det er jo et godt tegn? Tatt godt imot og gitt det beste bordet ved vinduet. Og meny på kinesisk .... Så da var det bare å se seg rundt å peke på noen som så ut de hadde fått en god rett. Den kom fort på bordet. Hot pot: Bordet har et hull i midten hvor det er en gassbrenner. På den settes gryten med det gode i. Vann med en tørr blå høne. Hode og føtter. Bein og skinn. Sulten tvang meg til å spise. Oppdaget at alle var kledd i blått. Vertinnen, gjestene - hvor noen var unge og hippe. Kokken hadde blått forkle. Bare Lilly var gulkledd. 11 år og flink i engelsk og stolt som en hanekylling fordi hun var den eneste som kunne snakke med oss. Hun strålte. Den jævlige maten forsvant i hennes stolte og lykkelige smil.
Etterpå dram i en hip bule jeg kjenner fra før. Godt å være kjent i Kunming! Etterligning av 70-talls-musikk fra Dylan, Cash, Coen og Simon. Men fredelig, fredelig.
På veg tilbake mot hotellet åpnet det seg en sprekk av at smug. Der var det lys og menneskelig aktivitet. Måtte undersøkes. I et sidesmau som var så trangt at man kunne ta i begge sider fikk Anne T litt påfyll fra grill. Det er bare å peke.