Torsdag 10.

Et kne brakk og to lår sprakk. Mer er det vel ikke å si om fjellturen. Vi begynte på ca. 2.500m og gikk oppover, forbi gårder og landsbyer. Det er bratte skogvokste fjell her, og vi gikk oppover langs fjellsiden. Med guide og med egen kokk! Fint skal det være. Enkelte steder var det stupbratt og stien var ikke mer enn noen desimeter brei! Hadde det ikke vært fordi at fjellet er skogkledd ville det vært for farlig å gå der. På en kolle holdt vi lunch. Temperaturen var fin – mellom 20 og 25 plussgrader. Turen fortsatte. Vi rundet hjørnet på fjellet og kom ut over Yangtze-elva. Elva har her gravd verdens dypeste elvedal eller canyon. På det dypeste opp mot 3000 meter har jeg lest. Vi kom over en flate, noen jorder og inn til en gård. Her ble vi invitert inn i gårdens atrium, fikk se hvordan de hadde det og smake på gårdens frukter.

Fra denne gården skulle vi gå rett ned til gården hvor vi skulle overnatte i noen gjeterhytter. Vi så rett ned på takene 500 hundre høydemeter unna. Nedturen var stupbratt på en sti som gikk i sikksakk gjennom den skog som underlig nok fant feste i fjellskråningen. Knærne mine klarte ikke trykket, og begynte å bli vonde. Svært vonde etter hvert. Men det var ingen annen mulighet enn å gå ned. Det var for bratt og for kronglet til og med for stedets små hester som skal være gode til å gå i fjellet. Det var tungt å komme seg ned.

Vel nede og på en kvass kam fikk vi hilse på familien som hadde natteleiet. Nette mennesker tilhørende minoriteten Wu. Middag ble laget og brakt opp til oss. Ikke noe å si på bevertningen. Vi så hvor tørt det var. Det er tørke i Yunnan. Ikke i mans minne kan man huske at det har vært så tørt. Vi skulle spist i en løvsal, men det var ikke kommet løv på trærne. Vi så døde trær. Bonden hadde mistet en avling, og det så dårlig ut for den neste. Jeg var så trøtt at jeg sov til morgnings på det åpne leiet.

Neste dag var det ingen kraft i det venstre kne og det var ikke mulig for meg å gå nedover. Likevel; det var eneste mulighet. Det var ikke veg opp til gården, kun den bratte stien de siste 500 høydemetrene ned til veien som går langs elva. Det gikk svært langsomt og det gjorde vondt. Så det var slutten på den fjellturen. Siden vi skulle ha 3 dagers tur, dro guiden oss på alternativt opplegg. Vi reiste til Nguluku. Det er flatt land rundt landsbyen, hvor vi tok i i et gjestehus med samme navn. Hadde en fin spasertur i og rundt landsbyen. Kneet fungerer greit når det ikke går bratt nedover. Gjestehuset var en opplevelse i seg sjøl. Vi bor i en naxi-familie. Rolig, rent, hyggelig, og god mat. Neste dag la vi ut på en 4 og en halv times tur over beitemark og mellom åkre hvor bøndene arbeidet. Ofte måtte vi spørre om veien til landsbyen vi skulle besøke. De forsto ikke hvorfor vi ikke tok bussen, eller bare gikk på veien. Turen var fin. Kneet holdt. GT på et hotell før vi kjørte tilbake. Etter nok en hyggelig kveld i Nguluku er jeg tilbake på et hotell i Lijiang. Alt vel.